Fra skitten emballasje som oppsluker små sørøstasiatiske samfunn til avfall som hoper seg opp i planter fra USA til Australia,

Kinas forbud mot å akseptere verdens brukte plast har satt gjenvinningsarbeidet i uro.

Kilde: AFP

● Da resirkuleringsbedrifter tiltrak Malaysia, fulgte en svart økonomi med dem

● Noen land behandler Kinas forbud som en mulighet og har vært raske med å tilpasse seg

 Fra skitten emballasje som oppsluker små Sørøst-asiatiske samfunn til avfall som hoper seg opp i planter fra USA til Australia, Kinas forbud mot å akseptere verdens brukte plast har satt gjenvinningsarbeidet i uro.

I mange år tok Kina mesteparten av plastskrap fra hele verden, og behandlet mye av det til et materiale av høyere kvalitet som kunne brukes av produsenter.

Men i begynnelsen av 2018 stengte den dørene for nesten alt utenlandsk plastavfall, så vel som mange andre resirkulerbare materialer, i et forsøk på å beskytte miljøet og luftkvaliteten, og etterlot utviklede land som sliter med å finne steder å sende avfallet.

"Det var som et jordskjelv," sa Arnaud Brunet, generaldirektør for den Brussel-baserte industrigruppen The Bureau of International Recycling.

"Kina var det største markedet for resirkulerbare materialer. Det skapte et stort sjokk i det globale markedet.»

I stedet ble plast omdirigert i enorme mengder til Sørøst-Asia, hvor kinesiske gjenvinnere har flyttet.

Med en stor kinesisktalende minoritet var Malaysia et toppvalg for kinesiske gjenvinnere som ønsket å flytte, og offisielle data viste at plastimporten tredoblet seg fra 2016-nivået til 870 000 tonn i fjor.

I den lille byen Jenjarom, like ved Kuala Lumpur, dukket det opp plastforedlingsanlegg i stort antall som pumpet ut skadelige gasser døgnet rundt.

Enorme hauger av plastavfall, dumpet i det fri, hopet seg opp mens resirkuleringsselskapene slet med å takle tilstrømningen av emballasje fra hverdagsvarer, som matvarer og vaskemidler, fra så langt unna som Tyskland, USA og Brasil.

Innbyggerne la snart merke til den skarpe stanken over byen – den typen lukt som er vanlig ved bearbeiding av plast, men miljøforkjempere mente at noen av røyken også kom fra forbrenning av plastavfall som var for lav kvalitet til å resirkuleres.

"Folk ble angrepet av giftige gasser og vekket dem om natten. Mange hostet mye, sa beboeren Pua Lay Peng.

"Jeg kunne ikke sove, jeg kunne ikke hvile, jeg følte meg alltid trøtt," la 47-åringen til.

Representanter for en miljøvernorganisasjon inspiserer en forlatt plastavfallsfabrikk i Jenjarom, utenfor Kuala Lumpur i Malaysia. Foto: AFP

Pua og andre samfunnsmedlemmer begynte å etterforske og hadde i midten av 2018 lokalisert rundt 40 prosessanlegg, hvorav mange så ut til å operere uten de nødvendige tillatelsene.

De første klagene til myndighetene gikk ingensteds, men de fortsatte presset, og til slutt tok regjeringen affære. Myndighetene begynte å stenge ulovlige fabrikker i Jenjarom, og kunngjorde en landsomfattende midlertidig frysing av plastimporttillatelser.

Trettitre fabrikker ble lagt ned, selv om aktivister trodde mange i det stille hadde flyttet andre steder i landet. Beboere sa at luftkvaliteten hadde blitt bedre, men at det gjensto noen plastdeponier.

I Australia, Europa og USA ble mange av dem som samlet inn plast og andre resirkulerbare gjenstander igjen i ferd med å finne nye steder å sende det.

De møtte høyere kostnader for å få det behandlet av gjenvinnere hjemme, og i noen tilfeller tydde de til å sende det til deponier da skrotet hopet seg opp så raskt.

"Tolv måneder senere merker vi fortsatt effekten, men vi har ikke gått over til løsningene ennå," sa Garth Lamb, president for industriorganet Waste Management and Resource Recovery Association of Australia.

Noen har vært raskere med å tilpasse seg det nye miljøet, for eksempel noen lokale myndighetsdrevne sentre som samler inn resirkulerbart materiale i Adelaide, Sør-Australia.

Sentrene pleide å sende nesten alt – alt fra plast til papir og glass – til Kina, men nå behandles 80 prosent av lokale selskaper, mens det meste av resten sendes til India.

Søppel siktes og sorteres på Northern Adelaide Waste Management Authoritys gjenvinningssted i Edinburgh, en nordlig forstad til byen Adelaide. Foto: AFP

Søppel siktes og sorteres på Northern Adelaide Waste Management Authoritys gjenvinningssted i Edinburgh, en nordlig forstad til byen Adelaide. Foto: AFP

Dele:

"Vi beveget oss raskt og så til hjemmemarkedene," sa Adam Faulkner, administrerende direktør i Northern Adelaide Waste Management Authority.

"Vi har funnet ut at ved å støtte lokale produsenter, har vi vært i stand til å komme tilbake til forbudspriser før Kina."

På fastlands-Kina falt importen av plastavfall fra 600 000 tonn per måned i 2016 til rundt 30 000 tonn i måneden i 2018, ifølge data sitert i en fersk rapport fra Greenpeace og miljø-NGO Global Alliance for Incinerator Alternatives.

En gang ble travle resirkuleringssentre forlatt da firmaer flyttet til Sørøst-Asia.

På et besøk i den sørlige byen Xingtan i fjor fant Chen Liwen, grunnlegger av miljø-NGO China Zero Waste Alliance, ut at resirkuleringsindustrien hadde forsvunnet.

"Plastresirkulererne var borte - det var "til leie"-skilt klistret på fabrikkdørene og til og med rekrutteringsskilt som ba om at erfarne gjenvinnere skulle flytte til Vietnam, sa hun.

Sørøst-asiatiske nasjoner som ble berørt tidlig av Kina-forbudet – så vel som Malaysia, Thailand og Vietnam ble hardt rammet – har tatt skritt for å begrense plastimporten, men avfallet har ganske enkelt blitt omdirigert til andre land uten restriksjoner, som Indonesia og Tyrkia, Greenpeace-rapporten sa.

Med bare anslagsvis ni prosent av plasten som noen gang er produsert resirkulert, sa kampanjer at den eneste langsiktige løsningen på plastavfallskrisen var at bedrifter skulle tjene mindre og forbrukere å bruke mindre.

Greenpeace-kampanjen Kate Lin sa: "Den eneste løsningen på plastforurensning er å produsere mindre plast."